Visste du at...

vi har 22 middelalderkirker i fylket, én av dem en stavkirke?

Skjøtsel og informasjon

Er det sant at man ikke kan ta et spadetak i Vestfold uten å støte på arkeologiske levninger i bakken?

Haslebautaen i Tjølling. Her skal kong Halvdan Kvitbein være begravet på 700-tallet. Den har vist hvor skip kunne trekkes over land for å unngå tøff seilas. Foto: Jan Lindh.

Norge er fattig på spor etter menneskers liv og virke i vår oldtid. I hvert fall om vi sammenligner med land i det sentrale Europa. Likevel kan vi slå fast at Vestfold har landest høyeste tetthet av arkeologiske kulturminner.  

Det du ser

Ikke alle 3500 kulturminner i Vestfold synes på bakken. De vi kan se er:

  • Graver som gravhauger, gravrøyser, bautasteiner, steiner satt i ring, i firkant eller i skipsform.
  • Hulveier. Gamle veifar som til forveksling ligner gamle bekkeløp.
  • Bygdeborger. I Vestfold har vi rundt 50 av dem. De ligger på toppen av bratte koller der det var lett å forsvare seg. Noen har synlige murrester. 
  • Helleristninger og boplasser i huler og hellere.  

Det du ikke ser

Skjult nedi bakken finnes mange boplasser. De siste årene har arkeologene gravd frem flere blant annet i forbindelse med bygging av ny E-18, dobbeltspor for jernbane og etablering av golfbaner. Noen av boplassene kan bli gjenstand for skjøtsel og informasjon. 

De mest kjente

Vestfold har mange spektakulære kulturminner som er populære besøksmål både for lokalbefolkning og tilreisende. Fra nord til sør kan vi nevne de mest kjente: Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og Istrehågan og Mølen i Larvik. Alle disse er gravplasser. I tillegg er vikingbyen Kaupang i Larvik godt kjent samt Slottsfjellet i Tønsberg.

I Historisk riss kan du lese mer om kulturarven vår fra steinalderens flintredskaper til 1900-tallets stilhistorie og arktitektur. 

Ting tar tid

Siden 1990 har vi arbeidet med å løfte frem flere av de mindre kjente kulturminnene ved å fjerne sjenerende vegetasjon og merke dem med informasjonsskilt. Hvordan vi velger ut hva som skal skjøttes og restaureres, og hva vi mener fortjener informasjonsskilt, kan du lese her. Vi har også restaurert noen som var sterkt skadet etter tråkk og naturlig erosjon.

Vi satser på å engasjere lokalmiljøene. Ikke minst har vi hatt god kontakt med noen av fylkets historielag og flere skoler. Mange grunneiere har også begynt å se på sine kulturminner som noe å være stolt av. Fylkeskommunen har også et sterkt ønske at kommunene skal bistå lokale frivillige i arbeidet.

LES OGSÅ:

De frivilliges rolle

Rapport fra det nasjonale skjøtselsseminaret 2010

 

 

av Jan Lindh

publisert 20. mars 2010, sist oppdatert 3. februar 2012