Visste du at...
kulturminnevern er miljøvern?
Nyhetsarkiv
Turte å si fra om arkeologisk funn
Maskinfører Jon Olav Haugen skulle grave bort tykke leirelag der ny E18 bygges. Frem fra leira kom tømmerstokker fra en laftet brønn eller Norges eldste stabbur.
Brønnen består av minst fem far med laftet tømmer. Tømmeret kommer fra et eldre bygg. En glugge i veggen midt på bildet er tettet med et lokk eller et hjul. Foto: Ragnar Orten Lie .
På Sem utenfor Tønsberg bygges det ny motorvei. Tirsdag fjerde oktober var Jon Olav Haugen fra firmaet Carl C. Fon i gang med opparbeiding av en anleggsvei da han og kollegene støtte på en tømmerkonstruksjon som de mente kunne være et kulturminne. Tømmeret lå dypt nede i leirlagene. Arbeidet ble stoppet, og anleggsleder ringte inn til arkeologene ved Kulturarv i Vestfold fylkeskommune.
Arkeologi med blålys
Alle byggearbeidene var godkjent, og det er dyrt å stoppe dem. Derfor er dette en «blålyssak» for oss som vi løser så raskt vi kan. Allerede samme dag gjorde arkeolog Vibeke Lia en første vurdering av funnet. Neste ettermiddag reiste hun og arkeolog Ragnar Orten Lie ut til funnstedet. Med seg hadde de Asgeir Stein Pettersen som er dyktig med metallsøker. Ole Christian Lønaas og Lars Erik Gjerpe fra Kulturhistorisk museum var også med ettersom funnstedet lå tett inntil et område som ble arkeologisk utgravd av museet i 2009-2010.
Gjerpe ledet disse utgravningene. Her kan du lese mer om dem på museets nettsider.
Førsteinntrykket
Arkeologene fra Kulturarv konkluderte med at tømmerkonstruksjonen mest sannsynlig er eldre enn 1537 og derfor fredet. Den var tydelig laget av mennesker og ikke bare tømmerstokker tilfeldigvis hadde havnet på samme sted. Et laftet hjørne var lett å se, stokkene var barket, og det var tydelige merker etter en jernøks på flere dem. Konstruksjonen var gravd ned i leira, på et lavt punkt i terrenget og inntil et bergparti. Vi antar det er rester etter en brønn.
Bilder fra 2005-2006 viser klart at funnstedet ligger under en støyvoll som lå langs vestsiden av E18. Støyvollen ble ikke fjernet da arkeologene kom til stedet i 2009, antagelig fordi man antok at kulturminner under den ville være tapt. Men nå viser det seg altså at tømmerstokkene likevel lå intakt dypt nede i leira.
Stans – si fra
Kulturminneloven § 8 andre ledd sier at anleggsarbeider skal stanses midlertidig når et kulturminne dukker opp. Fylkeskommunen skal få beskjed om funnet og må få tid til å finne ut hva slags kulturminne det er og hvordan saken kan løses. Så kan arbeidene fortsette igjen. Vi som mottar slike meldinger, må finne smidige løsninger. Byggingen av ny E18 er jo av stor samfunnsmessig og økonomisk betydning. I dette tilfellet ble anleggsveien lagt rundt funnstedet, og det ble klart at funnstedet kunne holdes åpent i én til to uker uten at det rammer anleggsarbeidet. Innen fredag 22. oktober skal arkeologene gjøre en utgraving. Den gjennomføres av Kulturhistorisk museum. Når de er ferdige, kan veien bygges ferdig som planlagt.
Før i år har vi blitt kontaktet av anleggsfolk i tre tilfeller, men det var ikke arkeologiske kulturminner i noen av sakene. Men på Hesby så det ut til at funnet var svært spennende.
Ikke bare en brønn
Laftekassen på Hesby var nok ikke en brønn opprinnelig. Spor i stokkene forteller at materialene er tatt fra et eldre bygg, kanskje et stabbur eller et loft. Det må ha vært et hardt arbeid å grave i den kompakte leira med trespader. Nede i leira ligger det minst fem lag med laftet tømmer. Deler av en vegg er til nå gravd fram, og arkeologene fra Kulturhistorisk museum har allerede oppdaget en glugge i en av veggene. Gluggen er dekket til ved hjelp av et eldre vognhjul eller et stort lokk. Det virker også som noen har fylt igjen brønnen med vilje. Dette gir arkeologene håp om å gjøre funn nede i brønnen som kan si noe om alderen på den.
850 eller 1850?
Vi går ut fra at lafteteknikken som byggeskikk fikk fotfeste i Norge i vikingtiden. Men treverk råtner fort, og det er vanskelig å få sikre dateringer. Noen heldige funn er likevel gjort. I Gokstadhaugen fant man et laftet gravkammer. Ettersom det var brukt mye leire og torv i haugen, var bevaringsforhold gode for treverket i kammeret. Dateringsprøver plasserer Gokstadfunnet til ca år 910 e.Kr.
Vi er usikre på hvor lafteteknikken kommer fra. Mest sannsynlig har den oppstått på flere forskjellige steder og til forskjellig tid. Lafting var tidlig utbredt i øst, blant annet i dagens Russland. Men det er også funnet en 5000 år gammel laftet brønn i Tyskland.
Brønnen på Hesby er gravd dypt ned i leire med gode bevaringsforhold for treverk som kan avsløre alderen. Konstruksjon og byggtekniske detaljer er synlig, merker etter verktøy forteller hvilke typer øks som er bruk for å forme detaljene osv. Det er derfor fra slike funn av brønner, andre tekniske innretninger eller i gravkamre at vi vil gjøre de eldste funnene av lafting i Norge. Kanskje er vi på sporet av et virkelig gammelt laftet bygg på Hesby?
Er vi riktig heldige, så er årringer bevart på treverket på Hesby. Da kan vi foreta årringsdatering (dendrokronologi). I så fall vil vi løpet av noen måneder få vite hvilket år tømmeret ble felt.
Lafting og brønnbygging
Lafting kom til Norge i vikingtid. I middelalderen perfeksjoneres lafteteknikken og forblir den dominerende byggeskikken for bolighus frem til midten av 1900-tallet. Slik sett har vi en mulig tidsramme for byggingen av brønnen som spenner over mer enn 1000 år, fra 800-tallet til 1900-tallet.
I de første 100–200 år etter Svartedauden (1349) bygges få nye hus og brønner i Norge. Husbyggingen og befolkningstallet tar seg ikke opp igjen før utpå 1600-tallet. De to mest sannsynlige byggeperiodene er da 1000–1350 før Svartedauden, eller 1600-1850. Hadde brønnen vært fra perioden 1600-1850, burde vi funnet glass, fajanse og krittpiper i den. Når slike typiske funn mangler, kan det tyde på at den er fra middelalderen.
Tidlige lafteteknikker
Laftingen utvikler forskjellige stilarter, nærmest byggetekniske dialekter, som varierer fra sted til sted og som endrer seg over tid. Espen Schanche fra Kulturarv (sluttet i april 2012, red.anm.) besøkte stedet på fredag fjortende oktober for å vurdere lafteteknikken. Han oppsummerer slik:
Ut fra det synlige hjørnet, så er det vanskelig å se hvilken type laft som er benyttet. En stokk som har tilhørt konstruksjonen ser imidlertid til å ha et såkalt underhalset laft, noe som indikerer tidlige lafteteknikker.
Stokkene er avsluttet i nåvene i ca 900 vinkel. Dette indikerer ikke nødvendigvis at stokken er skåret av med sag. Selv etter at sager var alminnelig i bruk valgte man å hugge av stokker i laftekonstruksjoner. Dette ble gjort for å hindre vanninntrenging i endeveden. En avhugd stokk vil ha komprimerte og avhugde fibre. En sagd stokk vil ha opprevne fibre som vil trekke vann. Med en god øks er det ingen problemer med å hugge av en stokk slik at en får en rett flate som er 900 på lengderetningen.
Datering av en brønn og datering av et bygg
Det er mye arbeid i laftet tømmer, og man bruker materialet så lenge man kan. Tømmeret i brønnen kan ha hatt minst 100–150 års brukstid i et stabbur før det ble gjenbrukt i brønnen. Det betyr at dateringsprøver vil gi oss alder på stabburet og ikke på brønnen. For å finne ut alderen på brønnen, må vi helst ha gjenstander fra massene som ble brukt til å fylle den igjen. Vi får her to spennende kulturminner i ett - en godt bevart laftet brønn som kanskje er bygget av deler fra Norges eldste stabbur.
Takk for tipset!
Tiden vil vise hva tømmerkonstruksjonen egentlig er og hvor gammel den er. Dette hadde ikke vært mulig om ikke maskinføreren var så observant, heller ikke om anleggsleder ikke hadde meldt fra til oss.
Vi er glade for å få muligheten til å vise at det verken innebærer risiko for fremdriften eller økonomien når man sier fra.
publisert 18. oktober 2011, sist oppdatert 19. april 2012
