Visste du at...

det ikke koster deg noe å si fra hvis du finner gamle ting?

Sjokk ved verdens ende

15 år gamle Tore-Stein hadde bestemt seg for lengst. Han skulle bli hvalfanger - akkurat som sin tre år eldre bror Oddmund.

Sjokk ved verdens ende_Grava i 1999_Erik Jacobsen.

Grava til Oddmund i 1999. Foto: privat, gjengitt etter tillatelse fra Erik Jacobsen.

Hvis det var noe som kunne kalles et eventyr, måtte det være å bli med å jakte, eller slakte, verdens største dyr – på andre siden av kloden. Dessuten tjente man gode penger. 

Høsten 1958 dro over 6.000 nordmenn på hvalfangst. De aller fleste var fra Vestfold. Førstereisgutten Tore-Stein fra Våle var en av dem. Lite ante han om hva som var i vente. Da han passerte Færder fyr angret han ikke. Tvert imot. Enkelte av kompisene kunne ikke skjønne at han orket å være borte hjemmefra i et halvt år. De forstod tydeligvis ikke at han var en del av en stolt tradisjon. I mer enn 50 år hadde vestfoldingene regjert i Antarktis. Dessuten hadde han jo broren sin der nede - på hvalfangstøya Syd Georgia. Han måtte innrømme at han så opp til Oddmund som var matros på en hvalbåt. 

Etter fire uker i sjøen var de fremme. Tore-Stein var utålmodig. Han gledet seg kolossalt til å oppleve alt det han hadde hørt så mye om. Og ikke minst til å se igjen Oddmund som hadde overvintret på "øya". Det gikk ikke mange ukene før han falt inn i dagliglivet på landstasjonen Husvik Harbour. Mens broren jobbet ombord i en av de ti hvalbåtene som skjøt hval i farvannene rundt øya, holdt Tore-Stein til på land. Her inne ble de gigantiske hvalskrottene slaktet, partert og omgjort til ulike salgbare produkter. Hovedproduktet var hvaloljen, som ble kokt ut fra både spekk og ben. Unggutten fra Våle stortrivdes. Det var ikke lenge til han skulle få være med broren ut på havet for å jage etter hval! 

En sen kveld banker det på døra i brakka der Tore-Stein og åtte andre bor. Utenfor står to menn – bestyreren og diakonen. Ansiktene er stramme. Budskapet de kommer med er totalt uvirkelig. Det er et sjokk. De forteller at Oddmund har falt over bord fra hvalbåten. At han viklet seg inn i lina som de skulle taue hvalen med. At mannskapet fikk ham opp, men at han allerede var død.

Med ett blir livet totalt forandret. Hvor mange hval de har fanget. Hvilken hvalskytter som blir i best i år. Eller hvor mange fat hvalolje de klarer å produsere. Ingenting av dette betyr noe lenger. Tore-Stein lengter hjem. Til Våle. Til mor. Til tryggheten.

Den kommende natta blir steintøff. I snekkerverkstedet, like bortenfor brakka, holder en av kollegaene på å snekre ei kiste til Oddmund. Bankingen gjør det umulig for 15-åringen å sove. Broren har vært Tore-Steins store forbilde. Hans faste holdepunkt her nede, på øya ved verdens ende. Nå er han borte. For alltid. Og hjemme aner moren fred og ingen fare. 

De eldre hvalfangerne tar seg av Tore-Stein så godt de kan. De sier ikke stort, men unggutten føler en stor omsorg. 18 år gamle Oddmund Klevjer er ikke den første som har mistet livet her nede. På kirkegården, som ligger et steinkast unna stasjonen, er det mange graver. Nesten 300 mann følger i begravelsen. Diakonen gjør alt han kan for å gjøre seremonien både høytidelig og vakker. Ved siden av kista står 15 år gamle Tore- Stein og kjemper for å holde tårene tilbake. Han er jo konfirmert og blir ansett for å være voksen. Det gjelder å vise at han er en mann.

Da den siste hvalfangstekspedisjonen kom hjem til Sandefjord, våren 1968, hadde Tore-Stein vært hjemme i ni år. Han dro aldri mer på hvalfangst. Det hadde han lovet sin mor.

40 år etter den tragiske hendelsen var Tore-Stein tilbake på øya. Han var en av de første som bestilte en reise da det ble arrangert en tur til Syd Georgia, høsten 1999. Sammen med kona Nina la han ned en krans på Oddmunds grav. Det var både vondt og godt å være tilbake på øya, der livet hans ble totalt forandret.

Besøk Hvalfangstmuseet i Sandefjord.

 

 

Artikkelen er skrevet av Erik Jacbosen. Han er journalist, forfatter og tidligere programskaper. 

 

publisert 20. mars 2010, sist oppdatert 31. januar 2012