Visste du at...

du kan adoptere et kulturminne?

Middelalderbyen Tønsberg

Er Tønsberg virkelig Norges eldste by? Eller er det en myte?

Tegning av middelalderbyen Bergen.

Middelalderens gårdsstruktur i Nord-Europas byer har mange fellestrekk med for eksempel bygningene på Bryggen i Bergen, der den såkalte dobbeltgården var vanlig. I dag finner vi rester etter en tilsvarende bebyggelse i bryggeområdet i Tønsberg. Tegning: Jan Lindh.

Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Havfisk finnes det her i store mengder, mens der er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser, men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner.

Dette skrev noen danske korsfarere som besøkte Tønsberg i 1191. Bortsett fra at det ikke lenger finnes store mengder fisk i fjorden, kunne fortellingen vært skrevet i dag! Spøk tilside - sitatet er et unikt innblikk i middelalderens Tønsberg, men hva vet folk flest om Tønsberg egentlig?

Mange vil nok simpelthen si at det er Norges eldste by; ja det står jo sågar på skilter ved innfarten til byen. 

Myten om Tønsberg

På midten av 1800-tallet hadde historikere foretatt tolkninger av den islandske skalden og historiefortelleren Snorre Sturlasson (død 1241) og hans norske kongesagaer. Snorre hevder at Tunsberg var kjøpstad allerede før slaget ved Hafrsfjord som man da antok hadde stått i 872 e.Kr. På 1800-tallet var det ikke interessant å foreta arkeologiske undersøkelser av middelalderske levninger, og særlig ikke i byer. Så historikernes teorier kunne hverken bekreftes eller avkreftes gjennom konkrete funn, men man tok historien som ble fortalt for god fisk. 

Arkeologene kommer

I 1971 ble arkeologene for alvor satt inn i letingen etter byens 1100-årige historie som skulle feires med brask og bram. Ganske snart sto det klart at antakelsene om byens alder ikke kunne bekreftes. Det som skulle bli en triumf, ble til et diffust bilde av en by som kanskje kunne dateres til tidlig på 1100-tallet.

Siden 1971 har det blitt foretatt utgravinger i de fleste sentrale delene av middelalderens Tønsberg uten at Snorres fortelling har blitt styrket. Det er riktignok funnet spor av mennesker tilbake til 500-tallet, men vi snakker da om bønder og ikke folk som levde i en by.

Det kan selvsagt ha vært spor etter eldre bylignende bebyggelse i deler av byen som forlengst er ødelagt av nyere tids bebyggelse. Da man bygde Hotell Klubben på 1950-tallet, ble det ikke foretatt noen som helst utgraving. Gravemaskinene kunne uforstyrret fjerne verdifulle kulturlag, kun overvåket av én mann fra Riksantikvaren i Oslo som sto på kanten og kikket.

Man kan derfor stille spørsmålet om man virkelig vet tilstrekkelig om Tønsbergs fortid til å si noe om byens alder. 

Bør vi lete et annet sted?

For å forstå det eldste Tønsberg og hvordan byen var bygget opp, må vi ha gjort arkeologiske utgravninger, og vi må ha noe å sammenligne med. Fra fortellingen fra 1191 vet vi at byen var bygget langs strandkanten med brygger for skipsanløp, slik vi kjenner det fra europeiske hansabyer. Bergen er i dag landets tydeligste eksponent for den slags havnebebyggelse. Og selv etter omfattende riving og ødeleggelse av det eldste Tønsberg, finner vi spor etter den slags bebyggelse i bryggekvartalet. Bygningene der ble så vidt reddet fra riving på midten av1970-tallet da hele kvartalet skulle gi plass til en gjennomfartsvei langs sjøen!

Havnen er gunstig plassert ettersom det er adgang både for skip som kom fra indre Oslofjord (gjennom Kanalen) og for skip sørfra (vía Vestfjorden). Dette var også gunstig rent strategisk i en eventuell krigssituasjon. Forutsetningen er imidlertid at Kanalen faktisk var farbar i overgangen mellom vikingtid og middelalder på 1000-tallet og tidligere. Vanligvis har man ment at Kanalen må ha vært åpen ettersom landhevingen ikke hadde nådd så langt at den skapte problemer med grunt vann. Vi vet at kong Håkon Håkonsson lot grave ut kanalen mellom fastlandet og Nøtterøy en gang på 1200-tallet. Så enten hadde problemene da vokst, eller så hadde transportbehovene forandret seg med større og mer dyptgående handelsskip som f.eks. haneatenes kogger. 

Det gror igjen

På bakgrunn av kraftig erosjon og sedimenter fra Aulielva er det grunn til å spørre om kanalen var så åpen som antatt. Sand, leire og silt fra elva skapte nok en del problemer for skipsfarten. I årene 1735-1749 ble det f.eks. konstatert en reduksjon av vanndybden i kanalen fra 6-7 fot til 4,5 fot – tilsvarende en tilvekst på 6,5 cm pr år! Spørsmålet er bare om det var sånn også tidlig i middelalderen. Påvirket det valg av de tidligste skipsanløpene?

Hvis sedimentasjonen var kraftig, vannet grunt og tett siv skapte hindringer, så gjorde det kanskje at sjøfarende valgte andre veier. I stedet for å seile rett inn til foten av Slottsfjellet fra Oslofjorden, måtte man enten seile rundt Nøtterøy eller simpelthen legge til et sted langs Trælas strender, på utsiden av Kanalen. Er det kanskje der vi burde søke etter den eldste handelsplassen på Tønsberghalvøya? Eldre kart viser at det var en dyp bukt helt frem til 1870 rett utenfor der Kanalbrua ligger i dag, nærmere bestemt ved industriområdet Steinsarmen. En bukt her kunne tilby ly nesten uavhengig av vindforhold og gunstig anløp for båter som ikke stakk så dypt som høymiddelalderens hansaskip.

Mye av undergrunnen som kunne gitt svar på teorien, er enten gravd vekk, eller dekket av fyllmasser. Kanskje kan fremtidlige undersøkelser sør for byens sentrum gi oss de svake spor som indikerer en tidlig men kortvarig handelsplass. 

I kapittel 8 i Arkeologi i Tønsberg - Søndre bydel (1992) er teorien om byens eldste plassering mer underbygget og beskrevet.

Her kan du se en episode i TV-serien ARVEN om Brygga.

LES OGSÅ

Avisdebatt om middelaldertønsberg

Arkeologene graver og gliser (Tønsbergs Blad 8. juli 2010)

Middelalderbyen i Kulturminnesøk

 

 

av Jan Lindh

publisert 20. mars 2010, sist oppdatert 24. januar 2012