Visste du at...

vi har 22 middelalderkirker i fylket, én av dem en stavkirke?

Gokstadhaugen

I storhaugen utenfor Sandefjord lå et av verdens mest spektakulære funn fra vikingtid: Gokstadskipet og høvdingen som ble gravlagt med skipet!

Per Holck, Anne Sommer Larsen og Brynjar Sandvold og knoklene.

Per Holck, Anne Sommer-Larsen og Brynjar Sandvoll studerer en av knoklene til mannen i Gokstadhaugen. Foto: Anitra Fossum.

Gokstadfunnet

Da Gokstadhaugen ble gravd ut i 1880, fikk vi for første gang solid kunnskap om hvordan et vikingskip har sett ut. Tidligere skipsfunn var for dårlig bevart til at man kunne vite dette med sikkerhet.

Haugen ble bygget som grav for en vikinghøvding. Med seg i haugen fikk han et stort skip. Skipet var omtrent 10 år gammelt da haugen ble reist rundt år 910.

I skipet ble det funnet en mengde godt bevarte gjenstander av tre og andre materialer. Disse har gitt oss mye kunnskap om vikingene og deres verden.    

LES OGSÅ:

Gravhaugen

I vikingtid gikk sjøen høyere enn i dag og haugen lå nærmere strandkanten. Sannsynligvis bodde mannen i haugen på en storgård i nærheten. Ikke langt unna har vi navnet Huseby, et navn som ofte ble gitt kongsgårder i vikingtiden. Det internasjonale forskningsprosjektet Gokstad revitalisert forsøker nå å finne ut hvorfor haugen ligger akkurat der den gjør.

Her kan du se en episode i tv-serien ARVEN om Gokstad revitalisert.

I 1928 ble Gokstadhøvdingens levninger begravet på nytt med pomp og prakt. Til Sandefjord bys 150-årsjubileum i 1995 ble området rundt haugen utvidet og parken tilrettelagt med midler fra Anders Jahres Humanitære Stiftelse.

I 2007 ble haugen åpnet og skjelettrestene hentet ut. Dette skjedde for å sikre skjelettene mot ødeleggelse og åpne dem for forskning. Du kan oppleve skjelettet i utstillingen "Levd liv" på Vikingskipshuset i Oslo. Her finner du utstillingskatalogen og plakatene.

Utgravningen

På folkemunne het det at det nattestid ofte ble sett et blått lys på Gokstadhaugen. To hjemvendte sjømenn ble nysgjerrige og begynte å grave. De fant flere tilhugne trestykker. Dette var så oppsiktvekkende at eksperter ble tilkalt.         

Utgravningene startet 27. april 1880 og ble ledet av antikvar Nicolay Nicolaysen. Allerede første dag ble skipets stevn avdekket. Man forsto snart at det var et enestående funn; et godt bevart vikingskip.

Utgravningene ble avsluttet allerede i begynnelsen av juni og kom for alltid til å forandre vår forståelse av vikingtiden.

Skipet i haugen

Gokstadskipet er 23,5 meter langt og 5,2 meter bredt. Det hadde plass til 16 roere på hver side. Bordgangene er klinket sammen med nagler og surret til spantene. Det gir stor styrke, elastisitet og sjødyktighet. Med firkantet råseil har skipet kunnet seile med minst 10-12 knop.

Ved gravleggingen ble skipet plassert i en grøft. De utgravde  leirmassene ble fylt i skroget etter at dette var dekket med mose og hasselknipper og deretter  sandblandet leire. Dette ga svært gode bevaringsforhold.

Hvem var Gokstadhøvdingen?

Olav Geirstadalv, også kalt Digerbein, var lenge den heteste kandidaten som høvdingen på Gokstad. Ny datering av skipet har imidlertid vist at det ble bygget i år 901. Da hadde Olav vært død i 60 år. Mannen i haugen må ha vært en annen!

I 2007 ble skjelettrestene undersøkt på nytt. Mannen må ha vakt oppsikt i sin samtid. Han var drøyt 40 år da han døde, hele 181 - 182 cm høy og uvanlig kraftig bygget.  Mye tyder på at han led av en hormonsykdom som  ga ham grove ansiktstrekk, stor nese, ører og lepper.

På slagmarken må han ha vært en skremmende motstander. Like fullt var det der han døde. Det viser de mange hugg- og stikkskadene på skjellettet.

Den rike begravelsen viser at han var en viktig person.

Gravplyndring eller kultus?

Allerede i vikingtiden ble mange av de store gravhaugene åpnet igjen. Det skjedde også med Gokstadhaugen.

Årsakene til slike haugbrott kan ha vært mange, fra ren skattejakt til å sikre seg mot at den døde gikk igjen. Kanskje ville man hente ut gjenstander av spesiell, magisk betydning for etterslekten. At haugbrottet foregikk som et ritual, er ikke unaturlig å tenke seg. 

Hund, hest, hauk og påfugl

Gokstadhøvdingen fikk med seg minst 12 hester og syv hunder av ulike raser i graven. Hesten hadde en viktig plass i norrøn mytologi, og det livet i de aristokratiske sirkler. Ulike typer jakt krevet ulike typer jakthunder. De var nok også den gang - som nå - menneskets beste venn.      

I graven fant man også bein fra to hønsehauker. De ble brukt til falkonering, en meget eksklusiv form for jakt i forhistorisk tid og middelalder.

Det merkeligste dyrefunnet var restene av to påfuglhanner, de eneste vi kjenner fra gravfunn i Norden. Påfuglen var forbundet med høy status sto som symbol på udødelighet. Det store mysteriet gjenstår imidlertid; hvordan kom fuglene til Vestfold?

En kilde til inspirasjon

Etter over 500 år i union, først med Danmark og deretter med Sverige, var Norge i 1880 på leting etter en egen nasjonal identitet. Gokstadskipet ble derfor en enorm inspirasjon. Funnet viste med all tydelighet at også Norge hadde en ærerik historie.

Sammen med stavkirkene dannet Gokstadfunnet selve forutsetningen for at dragestilen kom til å prege så vel bygninger som møbler og bruksgjenstander i årene fram mot unionsoppløsningen i 1905.

Funnet inspirerte også sjøkaptein Magnus Andersen. Han fikk bygget gokstadkopien "Viking" på Framnes i Sandefjord og seilte skipet over til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Dermed kom Andersen til å utfordre den tradisjonelle oppfatningen at Columbus var den første europeer som oppdaget Amerika.

Gokstadskipet i dag

Etter at Gokstadskipet ble gravet ut, ble det transportert sjøveien til Oslo. Der sto det lenge i et skur inntil det ble flyttet til det nye Vikingskipshuset på Bygdøy i 1932.

Gokstadskipet, Osebergskipet og Tuneskipet samt gravgodset fra haugene, er blant landets fremste turistattraksjoner. De gir et enestående innblikk i hvordan det aristokratiske livet artet seg i vikingtiden.   

Du behøver ikke reise til Oslo for å se hvordan Gokstadskipet ser ut. På Framnes i Sandefjord kan du deler av året se kopien Gaia, bygget i 1990 og ivaretatt av Stiftelsen Sandefjord Kystkultursenter. De har også kopier av småbåtene fra Gokstadhaugen. En kopi finnes også ved Lofotr Viking Museum i Lofoten.

LES OGSÅ:

Oseberghaugen

Borrehaugene

Haugenes arkeologi 

Högar som konstruktioner, arkeologiska förväntningar genom 200 år av Terje Gansum i En kritisk & konstruktiv kulturmiljöforskning (red. Anders Högberg) 2006

 

 

av Jan Lindh

publisert 20. mars 2010, sist oppdatert 31. januar 2013