Visste du at...

vi ønsker at kulturminnene skal bli brukt?

Eidsfoss

Eidsfos Verk ble etablert ved Eidsfossen i 1697. Jernverket var i drift i nesten 300 år. Et helt miljø er bevart fra den gangen frem til i dag.

Eidsfoss. Synkhuset.

Synkhuset renset vannet fra Bergsvannet for kvist og rusk før det gikk videre til kraftstasjonen. Det er en sil inne i bygningen. Foto: Anne Merete Knudsen.

Eidsfoss før jernverket

Eidsfoss ligger på eidet mellom Bergsvannet og Eikern i Hof kommune. De to vannene er forbundet med en elv med fossefall, og det er denne fossen som har vært grunnlaget for all virksomhet på Eidsfoss gjennom flere århundrer. 

Den første virksomheten ved fossen var møllebrukene hvor bøndene i området malte korn. Det var kvernhus langs Eidsåen allerede før svartedauden i 1349, et dokument fra dette året beviser dette. På 1500-tallet ble det bygd oppgangssager langs fossen. Da sagbruksvirksomheten tok slutt omkring 1950, hadde det vært skåret tømmer ved Eidsfoss i 400 år. 

Caspar Herman Hausmann etablerer jernverket

Eidsfoss tilhørte omkring 1600 godset Fossesholm på Eiker. På 1600-tallet ble flere gårder ved Eidsfoss frasolgt godset. På 1690-tallet kjøpte Caspar Herman Hausmann (1653-1718) flere av disse gårdene inkludert fossen og mølle- og sagbrukene langs fossen. Gjennom sin halvbror Ulrik Fredrik Gyldenløve, stattholder i Norge, fikk Hausmann pålegg om å sette seg i spissen for økt jernverksdrift i Norge. Av grevskapet Jarlsbergs eier Gustav Wilhelm von Wedel fikk han tillatelse til å anlegge jernverk på Eidsfoss. 

I mars 1697 startet Caspar Herman Hausmann driften av Eidsfos Verk. Årsaken til at jernverket ble plassert her, var fossene som gav vannkraft og de store skogene som kunne gi trekull. Det var også jern i distriktet, og verket hadde egne gruver i Torrud, Sande og Skoger. Senere ble malm fra gruver i Eiker fraktet over Eikern. Fra Arendal og Holla gruver ble jernmalm fraktet sjøveien til Drammen og videre med mindre fartøyer oppover vassdraget til Eidsfoss. 

Produksjonen

Fra starten i 1697 ble det produsert stangjern og ovner. På begynnelsen av 1700-tallet ble det produsert om lag 150 ovner hvert år. Utviklingen internasjonalt førte til at store jernverk kunne produsere jern billigere enn de norske jernverkene som måtte gi opp konkurransen. Like etter 1880 var det slutt på fremstilling av stangjern på Eidsfoss. 

Ledelsen på Eidsfos Verk tok i mot utfordringen og lyktes i å føre jernindustrien videre. I stedet for å lage jern til eksport, begynte man å fremstille produkter av innført jern. 

Det hadde lenge vært produsert ovner på verket. Nå ble støpejernsproduksjonen utvidet, og i tillegg ble det også laget maskiner for landbruket. I 1899 startet Eidsfos Verk med bygging av jernbanevogner. De første vognene ble levert til Tønsberg–Eidsfossbanen som ble åpnet i 1901 (nedlagt i 1938). Produksjonen av jernbanevogner, landbruksmaskiner og støpegodsartikler til industrien ble nedlagt etter hvert på 1900-tallet, mens produksjonen av ovner økte. I 1961 ble all støperivirksomhet nedlagt. 

Transport

På 16- og 1700-tallet og til langt ut i 1800-årene fantes bare dårlige kjerreveier og stier. Transporten foregikk hovedsakelig med sleder om vinteren og mest mulig over islagte vann. Etter hvert kom det seilbåter (jakter) som tauet lektere på Eikern sommerstid. 

Etter at Tønsberg–Eidsfossbanen ble åpnet i 1901, foregikk det meste av transporten på jernbanen. Samtidig ble Eikern forbindelsesleddet mellom stasjonene på Eidsfoss og i Vestfossen (Drammen–Kongsbergbanen). Det ble innkjøpt en stor propelldrevet dampbåt som fikk navnet "Stadshauptmand Schwartz" og som fraktet passasjerer og gods over Eikern. 

Samfunnet

På begge sider av Eidsåen vokste det frem et lite samfunn. Oppe ved Bergsvannet ble det anlagt et boligområde på hver side av elven, Gata på nordsiden og Hauane på sørsiden. På nordsiden av utløpet ved Eikern lå boligområdet Bråtagata. Hovedgården der verkseierne bodde, ble oppført på 1700-tallet og lå sentralt plassert på eidet. Verksområdet lå på sørsiden av elven ved Eikerns søndre bredd. 

Forvalteren var den daglige leder av verket. Proviantskriveren med medhjelpere stod for utdeling av matvarer. Den første tiden fikk arbeiderne en stor del av sin lønn utbetalt i forbruksvarer. Kullskriveren hadde ansvar for å registrere kullkjørernes laster av trekull. Masovnmesteren hadde ansvaret for driften av masovnen der jernmalmen ble smeltet. Hammersmedmesteren laget stangjern i mange former og varianter med storhammeren. Belgmesteren måtte påse at belgene i smieessene var i orden og virket som de skulle, og han måtte overvåke belgene i masovnen som uten opphold blåste luft inn i trekullovnene dag og natt året rundt. Sagmesteren hadde tre sager å passe. Da sirkelsagen ved Eikern ble bygd omkring 1850 gikk arbeidet med å sage tømmer mye raskere enn med oppgangssagene. 

Under disse lederne stod hjelpearbeiderne i smie og masovn, hyttedrenger, kullharkere, mannskapet ved malmknuseren og oppgivere og hjelpearbeidere ved sagene. Ved verkets gruver i distriktet var det 16 arbeidere og en stiger. Den første tiden var de aller fleste arbeiderne tyske fordi det fantes liten kompetanse på jernverksdrift i Norge. 

Utenom mannskapet til selve verksdriften kom skoleholder, skredder, skomaker, jakteførere og mannskap til lasting og lossing av lekterne, tømmermenn, kjørere og møllere. 

Bygningsmiljøet

I de tre boligområdene lå bolighusene på rad og rekke. Hver bolig hadde stue og kjøkken, og enkelte hadde et kammers ved siden av kjøkkenet eller på loftet. De fleste hadde en liten hageflekk i nærheten der man dyrket grønnsaker og frukt. Noen familier drev litt jordbruk og holdt kuer. Det lå fjøs med låver i Bråtagata ned mot Eikern. Andre arbeidere leide småbruk av verket eller hadde egne bruk. 

Under jernverkets tid oppstod et stort behov for redskaper til støperiet, til smiene, til bruk i trekull- og malmproduksjonen, til jord- og skogbruk. Slike produkter kunne være håndsmidde spiker, hakker, spader, økser, hammere, tenger osv. I jernverkseier Raschs tid (1769-1785) ble det derfor oppført en kleinsmie (kalles Bettumverkstedet). Smia ble bygd av slaggstein som var et biprodukt ved smeltingen av malm i masovnen. Slagget var glassaktig og lettflytende og ble helt i firkantede former og brukt som murstein. 

På en pynt ut mot elven ligger en toetasjes bygning kalt "Pynten". Dette var gjestgiveriet. Etter en lang og slitsom tur i kulde og sneføyke eller en slitsom tur over Bergstigen fra Sande kom malm- og kullkjørerne innom for å få noe varmt i livet. Pynten tok også i mot andre reisende som hadde behov for en seng og mat før de reiste videre. 

Omkring 1868 var det slutt med tildeling av varer som en del av lønnen, og det ble etablert en landhandel. Den første landhandelen lå i Bråtagata 49, vis à vis dagens butikk og bensinstasjon. Under restaurering av huset i 1980 viste det seg da kledningen ble demontert, at bygningen var oppført av slaggstein fra jernverket. Etter hvert ble lokalene for små, og ny landhandel ble oppført på den andre siden av Bråtagata. 

I likhet med andre jernverk i landet fikk Eidsfos Verk sin selvstendige skole i 1750. Det ble bygd en egen skolestue på Hauane, men denne bygningen er for lengst revet. Skoleholder, dvs. lærer, var ansatt og lønnet av verket og var bofast på Eidsfoss. Skolen på Eidsfoss overgikk dermed skoletilbudet på bygdene for øvrig. Først omkring 1875 ble skolen overtatt av Hof kommune. 

Beboerne på Eidsfoss sognet opprinnelig til Hof kirke. I 1904 ble Eidsfoss kirke oppført på en kolle ved Bergsvannet. Arkitekt P.A.H. Sinding-Larsen tegnet kirken.

Forsamlingslokalet "Hallen" ble bekostet oppført i 1907 av fru Thrine Schwartz, gift med verkseier Paul Schwartz. Huset ligger bortenfor kraftstasjonen og i nærheten av der jernbanestasjonen lå, og har fin utsikt over Eikern. 

Elektrisk kraft

Verket var bemerkelsverdig tidlig ute med å installere elektrisitet. Allerede i 1895 produserte verket elektrisk strøm i et rom i første etasje i den gamle møllen ved hjelp av en dynamo som ble drevet av et vasshjul utenfor, av vann ført i en trerenne fra Bergsvannet. Dette var bare 12 år etter at den første dynamo ble bygd i Norge og bare fire år etter at problemet med å overføre elektrisitet i ledninger uten for store tap av strøm underveis var løst. 

Verkets arbeidsplasser fikk nå elektrisk belysning. Verkseiernes boliger fikk også innlagt strøm. Det ble satt opp noen stolpearmaturer for utendørs belysning på sentrale steder. 

I 1914 brant møllen ned til grunnen. Det ble bygd en ny kraftstasjon i mur ved Eikern med tunnel fra Bergsvannet. Denne stasjonen ble tatt i bruk i 1915.

Et viktig kulturminne

Eidsfoss er et av de viktigste kulturminnemiljøer i Vestfold. Selve hovedbygningen på hovedgården er fredet etter kulturminneloven. Deler av den er nylig restaurert.

En stor del av tettstedet er regulert til spesialområde bevaring. Gjennom mange år har det pågått restaureringsarbeider på de bygningene og anlegg som er bevart på Eidsfoss slik at tettstedet med de enkelte anlegg og miljøer er blitt et godt bomiljø og et mål for turister fra inn- og utland.

Opplev og les mer

 

 

av Anne Merete Knudsen

publisert 10. september 2010, sist oppdatert 27. januar 2012