Visste du at...

havet sto 200 meter høyere etter istiden enn i dag?

Eksterne lenker:

Dødsleiren på Bolærne

Den tyske fangeleiren på Mellom Bolæren er et av de mørkeste kapitlene i Vestfolds historie: 480 russiske fanger stuet sammen for å dø.

Dødsleiren på Bolærne.

Bildet er tatt i 1945. Avfotografert fra informasjonstavlen på stedet.

Tenk deg at du kjører båt ned langs Vestfoldkysten. Solen glitrer i vannet, svabergene blinker, små bølger leker foran baugen. Du passerer Åsgårdstrand og Valle, kjører ned langs Nøtterøy og nærmer deg Bolærne, den idylliske øygruppen ytterst mot havet. Tenk deg at du svinger inn i sundet mellom den østre og mellomste øya. Tenk deg at du stanser båten fordi du får øye på noe du aldri har sett før. Tenk deg at det ikke lenger er 2010, men 1945.

Helt nede ved vannkanten, løper et dobbelt piggtrådgjerde rundt et gjørmefelt på 125 ganger 70 meter. Innenfor gjerdet står 13 mørke og dystre bygninger: ti fangebrakker, et likhus, en latrine og et vakthus. Ut fra en av bygningene kommer fire radmagre mennesker. De er russiske fanger. Ved siden av dem går tyske soldater og peker med geværer. Mellom seg bærer de fire fangene en person. Han er død. De tyske soldatene åpner porten i piggtrådgjerdet og beordrer fangene ned på stranden. De graver et hull i sanden. De får ordre om å putte den døde i en papirsekk. Tyskerne roper noe, de fire fangene slipper sekken nedi hullet. Vannet slår over og begraver den døde med sand. En måke skriker. Snart vil kroppen råtne og flyte ut i havet.

Konsentrasjonsleir for syke

Den tyske fangeleiren på Mellom Bolæren regnes som den mest umenneskelige av alle tyske leire i Norge under andre verdenskrig. Leiren ble bygget sommeren 1943, da tyskerne trengte arbeidskraft til å bygge ut de militære anleggene på Bolærne. 300 russiske krigsfanger fra Østfronten ble hentet som anleggsslaver og plassert i leiren. Da arbeidet var ferdig i desember 1944, ble fangene sendt til anlegg andre steder i Norge – og det siste halve året av krigen ble leiren åsted for et av de mest groteske krigskapitlene i Norge. 

Fra hele landet kom det nå andre russiske fanger. Felles var at alle var syke. De fleste hadde tuberkulose, den smittsomme sykdommen som angrep lungene og spiste opp kroppen innenfra. Istedenfor å smitte andre fanger som fortsatt kunne gjøre arbeid, bestemte tyske myndigheter at de syke fangene skulle dø sammen. Våren 1945 ble til sammen 480 syke russiske krigsfanger sendt til leiren på Mellom-Bolæren. Her skulle de være til de omkom av seg selv, uten lege, uten behandling, uten medisin, uten oppvarming.

Sultet i hjel

Inne fra den mørke og trange brakka på noen få kvadratmeter lyder hosting og spytting. 48 menn ligger klemt sammen på smale senger. De ligger i to etasjer, ikke engang én meter mellom dem i høyden. Ingen har sengetøy, ingen har puter. Noen har rester av et fillete ullteppe over seg. Det finnes ingen håndklær, ingen såpe, ingen vask. Det stinker, det lukter avføring, det lukter råtten bakteriepust fra dem som er i ferd med å dø. Det lukter fra rennende sår som ikke vil gro. Det finnes ingen ventilasjon. Her lever de, dag ut, dag inn. Her lever de helt til de ikke lever lenger. 

Mange av fangene som ikke døde av sykdom, sultet i hjel. Syntes noen av de tyske vaktmannskapene synd på dem? Vi vet ikke. Vi vet bare at ingen av de 480 fangene fikk noen hjelp. Ingen fikk noen lindring. De var samlet med én hensikt: å dø. Først helt på slutten av krigen ble de døde begravd i graver i vanlig jord, og ikke i et hull i vannkanten. I 1953 ble disse gravene flyttet til Vestre Gravlund i Oslo. Den yngste av de begravde var 20 år.  

Da tyskerne kapitulerte i mai 1945, ble de overlevende fangene tatt hånd om av norsk helsepersonell og lagt inn på sykehuset i Tønsberg. I oktober 1945 brant norske helsemyndigheter hele leiren ned, på grunn av smittefare.

Fredelig uhygge

Du starter båten igjen. Da du bakker ut og skal kjøre videre, er det ikke 1945. Det er 2010. Men før båten din skyter fart mot Hvasser, snur du deg og ser inn i bukta. Du ser grunnmurene til fangebrakkene, forankringsjernene for vakttårnene, du ser fundamentet til leirporten og det doble piggtrådgjerdet. Solen leker i løvverket som har vokst opp. Det blinker i steinene på stranden. 

Det var her det skjedde. 

 

 

av Stefan Brunvatne

publisert 29. mars 2010, sist oppdatert 27. januar 2012