Visste du at...

vi har 22 middelalderkirker i fylket, én av dem en stavkirke?

Ulvefangst i Vestfold

I gamle dager ble ulver fanget i dype groper i bakken. Denne våren ble en slik ulvestue funnet ved Skoppum.

Ulvestue ved Adalsborgen. Cathrine.

Ulvestua ved Adalsborgen. Større bilde finner du i galleriet nederst på siden. Foto: Cathrine S. Engebretsen.

I mars inviterte historie- og turentusiast Stine Johannesen oss på tur rundt Adalsborgen. Hun ville egentlig vise oss en bygdeborg. Men på turen fant vi også et annet og svært sjeldent kulturminne, en ulvestue.

Ulvestuen ved Adalsborgen ligger ved tettstedet Skoppum i Horten kommune.

Ulvestue eller husruin?

Gropa ved Adalsborgen er firkantet og delvis sammenrast. Innvendig måler den fire ganger fire meter. Den er tørrmurt, det vil si at det ikke er bindemiddel mellom steinene i muren. Rundt gropa er det kraftige jordvoller. Selve muren er dekket med torv og jord. På et tidspunkt ble det nemlig påbudt ved lov at ulvestuene skulle fylles igjen. Det var for å unngå at husdyr falt ned i dem.

En gang i fremtiden ønsker vi å sjekke opprinnelig dybde på gropa. Er den mer enn tre meter dyp, så kan vi være sikre på at det er en ulvestue og ikke restene av en bygning.

Slik virket ulvestuene

Ulvestuer virket på samme måte som dyregraver for elg, hjort og rein: en tildekket grop som viltet falt ned i og ikke kunne komme opp fra. De er jevnt over større enn andre dyregraver og er runde, fire-, seks-, eller åttekantet. Innvendig hadde de enten en trekonstruksjon eller en steinmur. Midt i gropa hadde man en anordning for levende åte (gjerne en hund).

Ulvestuene ligger som regel rett utenfor innmarken. Der skulle de fange ulver som trakk ned mot tunene og husdyrene om vinteren. De ligger alltid alene og ikke i samlinger som dyregraver for storvilt.

Ulvestuer i Vestfold

Ulvestuen ved Adalsborgen er én av to ulvestuer vi vet om i Vestfold. Det bør finnes noen flere, men mange finnes nok ikke. Vi vet ikke hvor gamle de er. Dette er sjeldne kulturminner som vitner om en hard hverdag og en spennende historie.

2500-3000 ulver i Norge

Det er mye oppstyr rundt de titalls ulvene som lever i Norge nå. Da er det en tankevekker at man i tidligere tider hadde 2500-3000 ulver i landet! I tillegg til like mange bjørner. Rovdyrene var en alvorlig trussel. Og før gode geværer kom i alminnelig bruk, var ulvestuene blant de mest effektive fangstmetodene folk hadde.

Ulven og mennesket i forhistorien

Jakt og fangst på ulv har foregått siden mennesker og ulv kom i kontakt med hverandre. I yngre steinalder begynte folk med husdyr. Fra da av ble det viktig å holde ulven bort fra gårdene og sikre husdyrene.

I Norge har jakt alltid vært viktig. I middelalderens lover, med røtter i jernalderen ser vi at grunneierens interesser er ivaretatt. Grunneier har all rett til jakt i egen skog. Unntaket er kun jakt på ulv og bjørn, altså rovdyrbekjempelse. Ulvejakt foregikk for å beskytte buskapen. I tillegg var pelsen verdifull. Og det har nok alltid blitt regnet som en ”mannebragd” å felle ulv.

Gift og glassbiter som våpen

Allerede for 500-1000 år siden utryddet folk utilsiktet flere dyreslag her til lands. Ulv er et av få dyr som man bevisst forsøkte å utrydde. Alle metoder var tillatt. Noen av dem var spesielt stygge.

Spisse små tre nagler, glass eller gift ble lagt inn i frosne kjøttboller og lagt ut som åte. Ulven spiste kjøttbollene og fikk etter hvert store skader på tarmene og magesekken når naglene, glassbitene og giften tinte frem. Døden ble langsom og smertefull.

Kongen forbød etter hvert bruk av gift. Giften drepte nemlig også mange gauper, og den verdifulle gaupepelsen var det kongen som rådde over.

Prester, embetsfolk og rovdyrbekjempelse

Det fantes profesjonelle rovdyrjegere i Norge på 1700-tallet. Prester og embetsfolk stod bak organisert rovdyrbekjempelse med gift og finansierte innleide jegere. I Hedmark ligger påfallende mange av ulvestuene på embetsgårder, prestegårder og lensmannsgårder.

I 1733 ble det innført skuddpremie på ulv. Det var også den siste fasen for restaurering og bygging av ulvestuer i Norge. På midten av 1800- tallet var geværjakt og bruk av gift blitt så effektivt at den norske ulvestammen ble knekt, men ulvestuene var da for lengst gått ut av bruk. På svensk side ble de brukt lengre opp i tid. Pehr Gustaf Bromans bok ”Anteckningar öfver jagt och skjutkonst” fra 1855 beskriver nøye hvordan ulvestuer skulle bygges.

Åte, lyd og lukt

Broman skriver at ulvestuene skulle gjøres ferdig om våren, være tildekket om sommeren slik at rovdyrene ikke ble oppmerksom på dem og være klare til fangst om høsten. Øverst på dekkmaterialet ble det strødd litt rester av halm fra sauefjøset. Et åte skulle settes ut om kvelden og tas inn om morgenen. Hund var best egnet som åte. Den ble festet levende til en stolpe i gropa. Man binder fast en lurvete bondepuddel og sleper en halvstekt katt etter seg, skriver Broman. Katten ble brukt for å lokke ulven mot gropa med lukt.

Ulven måtte aldri drepes i gropa, men tas opp med snarer og fraktes bort for avliving. Vi vet ikke om dette bare av folkelig overtro, eller om ulven faktisk ville sky en plass som luktet av blod.

Hvor gamle er de?

Ulvestuer er hovedsakelig kjent fra Østlandet. Bare to-tre stykker er undersøkt av arkeologer. De er datert til 1600- og 1700-tallet. Men disse dateringer forteller først og fremst om fangstens avsluttende fase. Middelalderlovene rommer de eldste nedtegnelsene om ulvestuer. Magnus Lagabøtes landslov er fra 1274 og er basert på de eldre landskapslovene. I landsloven nevnes ulvestuer i forbindelse med regulering av jakt og fangst;

Dyregarder og dyregraver skal hvem som vil gjøre i almenningen, slik at ikkeannen manns veidevon spilles, på den måte som før er sagt om gildrer og veideveide. Ingen skal gjøre dem nærmere enn at det ikke kan høres øksehugg til den neste gård som før står, eller til tuftene deres som folk vil bygge hus på. Gjøre skal man dyregard ut fra enden av andres dyregard om man vil. Men om revegard eller spydgard eller dyregard eller ulvestuer eller bjørnebåser ligger lenger unyttet en 10 vintre, da kan hvem som vil sette dem opp og nytte dem, mens han vil opprettholde dem.

 

 

av Ragnar Orten Lie

publisert 29. mai 2012, sist endret 29. mai 2012